Lenge har jeg savnet å skrive

Lenge har jeg savnet å skrive, men jeg har nesten mistet lidenskapen i depresjon. Jeg skal innrømme at det har vært tungt å jobbe seg tilbake til sine lidenskap igjen, for våre lidenskaper må vi aldri gi slipp på eller miste, men det er så lett når vi kommer i en vanskelig periode i livet, hvor livet ditt bare slenger deg rett i bakken. Hvor de du er glade i betyr ingenting for deg lenger. Der du føler at du bare er et spøkelse, du lever, men er et tomt skall og du vet du er til bry for andre.

Jeg vet selv hvor vanskelig det er å komme over den verste kneiken i depresjon. Tro meg, jeg har vært død i et halvt år før jeg orket og reise meg å jobbe med meg selv. 
Det var mitt forhold til psykopaten som slet meg ut og som jorde livet mitt vanskelig å leve, men han er ikke lenger verdt en tanke eller verdt min energi… Det han ikke vet er at jeg har klart å få tilbake mye av den jenta jeg var før jeg møtte han, men etter jeg traff psykopaten er jeg nesten redd for å få menn inn i livet mitt igjen. Jeg mistet troen på kjærligheten og livet, men gud hjalp meg til å få tilbake min tro på kjærlighet og en ny fremtid.

Jeg var så deprimert at jeg ikke orket lenger å leve, men så kom jeg på at kanskje jeg skulle bli kjent med Jesus, han som bestemor lærte meg så mye om, han som kunne forandre liv så jeg begynte intens å be til gud, mens tårene silte nedover kinnet mitt , jeg klarte ikke å stoppe det, de bare rant og noe i meg slapp taket. Jeg byttet ut alle tårer med en ro jeg fikk i livet mitt. En ro jeg ikke tidligere har kjent på. 
Jeg kan ikke forklare det annet enn at jeg fikk oppleve et sterkt nærvær. Jeg var alene, men likevel fikk jeg kjenne på det at noen var der å trøstet meg, men jeg angrer ikke på mitt valg på at jeg har blitt en tilhenger av gud. Det kan jo virke helt sprøtt for dere som ikke tror på gud og syntes det er helt absurd, men fra den dagen endret livet mitt, selv om jeg i dag kjenner på at selv om man omvender seg lever vi ikke alltid i gode dager, vi som også tror på gud vi får også kjenne på dårlige dager. Jeg vet mange misforstår at vi som tror er så perfekte og lever et så lykkelig liv, men vi er ikke det, det er derfor vi trenger gud. Selv hvor mye djevelen herjet i kroppen min, har jeg følt en redning og trygghet i Jesus. Jeg skammer meg ikke over min tro , for hva har vi å frykte? jeg er så glad jeg fikk lære så mye om jesus når bestemor levde , men jeg måtte være klar for å ta i mot det. Høsten 2018 forandret opp ned på hverdagen min. I istedenfor å syntes synd på meg selv fikk jeg støtte fra høyere makter og gode venner med felleskapet i gud. Jeg kan fremdeles kjenne den dype depresjonen i meg i dag også, men jeg føler jeg har fått kontroll. Det er hardt å reise seg etter en depresjon, men min redning ble at jeg ble en Jesus følger, så får du tro hva du måtte tro selv! 

Jeg har ingenting i mot folk som ikke tror på gud. Jeg er den jenta som respekterer alle selv med eller uten gud <3

3

EmilieVik