Blue GARDEN Trondheim

Å ha noe man faktisk ser frem til i hverdagen tror jeg er så viktigere enn hva vi tror selv. Jeg som har en ellers så kjedelig og grå hverdag har bestilt meg hotell i 4 dager på Blue hotell i Trondheim i August. Jeg blir jo 30 i August også, så man må jo unne seg selv litt ekstra? jeg har bestilt for meg selv. 4 dager hvor jeg kan gjøre hva jeg vil uten å tenke på noen andre. Jeg skal jo så klart møte venner av meg som jeg har blitt kjent med i Betania Menighet, noe jeg ser så frem til, fordi det er så lenge siden sist! Jeg kjenner sommerfuglene bare danser rundt i meg. 
Jeg gjør dette også for å utfordre meg på min angst. Alene. Uten at noen presser oss på reisen! Tidligere har jeg tenkt at fyttig å bli 30 er et digert tall, men det er jo bare barnemat egentlig. Jeg tror på at gud vil gjennoprette mine glemte år i depresjon og angst, at jeg skal leve ut de glemte årene nå når jeg tørr å våge og leve litt.

Med det ønsker jeg dere en fin fin Lørdag. Husk, ta vare på dere selv og nyt resten av dagen <3

4

UTFORDRINGER

Noe som hjelper på meg meg selv veldig mye er å utfordre grensene mine. Gjøre noe helt vilt som jeg ikke har turt for flere år tilbake. Når man prøver å skaffe seg selv et nytt nettverk i troen sin så må man gjøre noe selv for og få det slik man ønsker i livet sitt. Jeg har flere ganger møtt opp i både Betania å Salem menighet, uten å kjenne et eneste menneske før jeg kom dit, men man trenger ikke å kjenne noen før man drar på slike møter for når de som står i døren ser at du er ny. Å de snakker med deg slik at man får hjelp til og finne noen å sitte sammen med eller man får hjelp til å bli kjent med nye , rett og slett. Jeg kan se ut som en helt vanlig person når jeg kommer på slike steder, ingen kjenner jo meg, ingen vet om min historie, ingen vet jeg har angst eller depressive lidelser. Eller de vet ikke en gang at når jeg står i døren så har jeg mest lyst til å løpe hjem til rommet mitt med det bankende hjertet som hopper over noen takt, du får bare lyst til å gjemme deg, synke igjennom gulvet, for du er livredd innerst inne, men det er så godt å møte opp på slike møter for du kan komme akkurat slik som du er! De dømmer ingen. 
Det er lenge siden jeg har klart å utfordre meg noe i det siste som er litt dumt, fordi når man setter ting på vent blir det verre til neste gang den dumme korona har ødelagt mye,  men til høsten skal jeg utfordre meg på noe enda større. Jeg skal møte opp på et sted i Trondheim som heter hillsong, det er også en kristen menighet, jeg vil starte på nytt igjen, det er ikke bare å bare finne seg en menighet som man vil trives i eller som man føler seg hjemme i. 
Jeg kjenner ingen på hillsong, jeg skal bare dukke opp i døren å si hei her er jeg! 
I det jeg går hjem med en stor mestring i meg med påfyll av gode ord og sanger fra gud. Jeg får veldig ofte adrenalinkick etter noe slikt og det tar veldig lang tid før at jeg lander. Fordi det er helt sykt å gjøre noe slikt når man sitter med en så stor angst for det sosiale livet.

Tenk deg den følelsen av å sveve som en fugl over havet , en slik følelse vil du få etter å utfordre deg selv med angst. For det beste du kan bearbeide deg selv med er å gjøre ting du er redd for. Jeg vet det er noe dritt, og du tror kanskje ikke det vil funke. Når jeg fikk denne setningen når jeg hadde angst for fult, så trodde jeg ikke på den, jeg trodde menneskene rundt meg bare sa det for å være slem, for de vet ikke hvor vanskelig det er å utfordre seg selv med og i angst. Det er en kamp og noe river i deg å du blir bare enda reddere av å gjøre ting når du blir bett om det, men man må bite litt i det sure , finne ut av at det er DU som må ville det, ikke ved at andre skal fortelle deg hva som hjelper og ikke hjelper deg for å bli bedre.
Det å gjøre noe du er redd for er eneste måten du kan komme deg veien mot å bli frisk på eller du får muligheten til å ta kontroll over livet ditt. Det å føle en mestring er så viktig. Viktigere enn hva du tror, jeg turte ikke engang å gå til postkassen når jeg hadde alvorlig sosial angst eller jeg turte ikke en gang å gå på do hjemme når søstrene mine hadde besøk. Mamma måtte hele tiden stå do vakt og passe på at ingen var i gangen når jeg skulle ut eller inn av badet, men i dag gjør jeg helt ville ting av meg å være. Man må bare tørre, våge og leve, ikke gjemme deg for verden, for du er et menneske, alle mennesker er fantastiske! Ikke sitt med denne tanken av at du skammer deg, ikke er god nok, fin nok eller bra nok til å vise deg utendørs, for det er ikke dine tanker, det er bare angsten som fordriver tankene dine. Alle er perfekte på sin egen måte. Finn deg en hammer i skuffen, å slå ned muren som stenger for det positive. Bare se for deg at du gjør det i hodet ditt, skrik til deg, rekk finger til angsten din. Rop og si at den ikke får lov til å gjøre deg redd. For du er bra nok , det er bare du som tror at du er forferdelig når angsten tar taket i deg. Du har bare lyst til å gråte, gråte og gråte, og sier til deg selv: Men , det er ikke noe jeg kommer til å klare. Jo du klarer det ! jeg vet det er tomme ord nå, men du kommer til å klare det, du må bare dukke dypt nok i deg selv og finne den viljestyrken i deg som alle sammen har. Noen må lete en stund etter å finne det, som jeg gjorde. Alt er ikke bra i dag jeg og jeg er ikke frisk helt enda, men jeg er så mye mer tilfreds! Jeg stoler mer på meg selv etter jeg gjør drastiske, skumle og utfordringer  ting i livet mitt. Vi er rå sterke, du er rå sterk som leser her akkurat nå. Vil du endre deg? si ja til deg selv og at du vil ha en endring i ditt liv. Det er vondt, å gjemme seg slik som jeg har gjort i flere år. 
Værsåsnill, ikke si stygge ting til deg selv ikke la angsten lure deg til å tro at du skammer deg over livet ditt at du ikke er noe nyttig eller god nok, for det er du! Angsten er bare en djevel som vil ødelegge deg, du må bare snakke til den å si at den ikke får ødlegge deg mer! For det er livet ditt for verdig fult til, jeg lover deg, du vil få det så mye bedre. Bare ta det i ditt egent tempo så vil det gå bedre og bedre, til slutt er det ikke lenger skummelt å møte verden, det blir lettere å lettere , hjertet ditt vil innstille seg på at du ikke syntes det er så skummelt lenger. Ikke steng deg for mye inne, selv om du aller mest ønsker å gjøre det. Ved min erfaring blir det rett å slett enda verre neste gang du vil gå ut døren, jeg vet det er vanskelig, det river virkelig i hjertet ditt og i magen din, du har mest lyst til å kaste opp, men det vil gå bra, for jeg vet det. Det går bra! Husk å bare puste, tenk på deg selv, ikke på alle andre, lat som du er eneste personen i verden, ikke se på alle menneskene rundt deg. Bare være deg og ikke glem, det å puste!

3

Lenge har jeg savnet å skrive

Lenge har jeg savnet å skrive, men jeg har nesten mistet lidenskapen i depresjon. Jeg skal innrømme at det har vært tungt å jobbe seg tilbake til sine lidenskap igjen, for våre lidenskaper må vi aldri gi slipp på eller miste, men det er så lett når vi kommer i en vanskelig periode i livet, hvor livet ditt bare slenger deg rett i bakken. Hvor de du er glade i betyr ingenting for deg lenger. Der du føler at du bare er et spøkelse, du lever, men er et tomt skall og du vet du er til bry for andre.

Jeg vet selv hvor vanskelig det er å komme over den verste kneiken i depresjon. Tro meg, jeg har vært død i et halvt år før jeg orket og reise meg å jobbe med meg selv. 
Det var mitt forhold til psykopaten som slet meg ut og som jorde livet mitt vanskelig å leve, men han er ikke lenger verdt en tanke eller verdt min energi… Det han ikke vet er at jeg har klart å få tilbake mye av den jenta jeg var før jeg møtte han, men etter jeg traff psykopaten er jeg nesten redd for å få menn inn i livet mitt igjen. Jeg mistet troen på kjærligheten og livet, men gud hjalp meg til å få tilbake min tro på kjærlighet og en ny fremtid.

Jeg var så deprimert at jeg ikke orket lenger å leve, men så kom jeg på at kanskje jeg skulle bli kjent med Jesus, han som bestemor lærte meg så mye om, han som kunne forandre liv så jeg begynte intens å be til gud, mens tårene silte nedover kinnet mitt , jeg klarte ikke å stoppe det, de bare rant og noe i meg slapp taket. Jeg byttet ut alle tårer med en ro jeg fikk i livet mitt. En ro jeg ikke tidligere har kjent på. 
Jeg kan ikke forklare det annet enn at jeg fikk oppleve et sterkt nærvær. Jeg var alene, men likevel fikk jeg kjenne på det at noen var der å trøstet meg, men jeg angrer ikke på mitt valg på at jeg har blitt en tilhenger av gud. Det kan jo virke helt sprøtt for dere som ikke tror på gud og syntes det er helt absurd, men fra den dagen endret livet mitt, selv om jeg i dag kjenner på at selv om man omvender seg lever vi ikke alltid i gode dager, vi som også tror på gud vi får også kjenne på dårlige dager. Jeg vet mange misforstår at vi som tror er så perfekte og lever et så lykkelig liv, men vi er ikke det, det er derfor vi trenger gud. Selv hvor mye djevelen herjet i kroppen min, har jeg følt en redning og trygghet i Jesus. Jeg skammer meg ikke over min tro , for hva har vi å frykte? jeg er så glad jeg fikk lære så mye om jesus når bestemor levde , men jeg måtte være klar for å ta i mot det. Høsten 2018 forandret opp ned på hverdagen min. I istedenfor å syntes synd på meg selv fikk jeg støtte fra høyere makter og gode venner med felleskapet i gud. Jeg kan fremdeles kjenne den dype depresjonen i meg i dag også, men jeg føler jeg har fått kontroll. Det er hardt å reise seg etter en depresjon, men min redning ble at jeg ble en Jesus følger, så får du tro hva du måtte tro selv! 

Jeg har ingenting i mot folk som ikke tror på gud. Jeg er den jenta som respekterer alle selv med eller uten gud <3

2

Jeg er Emilie 

Hei, jeg er opprinnelig Lise Emilie Brevik , men jeg liker best Emilie i navnet mitt. Kanskje for at Emilie har jeg fått arvet av oldemoren min Karen Emilie som jeg aldri fikk møte, men som jeg har hørt var en engel på jord, føler navnet gir meg en beskyttelse, hvis du forstår hva jeg mener? 

Jeg er fra Norge og bor ytterst mot trøndelagskysten i Agdenes en drøy time fra Trondheim. jeg vil dele mye fra livet mitt, hvordan det er å leve i frykt med angst og komme seg ut av det, i håp om at jeg kan være til hjelp for noen. Jeg har nemlig en egenskap i å hjelpe andre, spesielt eldre mennesker har jeg fått høre, men jeg vil også hjelpe de i samme situasjon som meg! 
Jeg vil også dele om min tro til gud , høsten 2018 vendte jeg om til han selv om jeg egentlig alltid har vært en kristen. 
Gud gir meg håp, trøst, en ro og glede i mitt liv. Som han gjør i ditt hvis du har en tiltro til Jesus, vet du vell kanskje hva jeg snakker om. 
Jeg opprettet denne bloggen for at jeg ønsker å være en inspirasjon og til hjelp for andre i det nordiske folket, men noe som også tar en stor del av livet mitt er fotografi. Jeg har en forkjærlighet for foto. Jeg elsker å se verden igjennom linsen. 
Å ta bilder den magiske fantastiske naturen vi har fått. 


Jeg er født slutten av 90 tallet. Ja, jeg er faktisk 29 år. Folk som møter meg får hakeslepp fordig de tror alltid at jeg er 22, men nå syntes jeg det bare er morsomt, hadde det vært så enkelt har jeg ikke nølt med å skifte fødselsdato! jeg har angst for å fylle 30 for så mange år av livet mitt hvor jeg har vært lenket på rommet med mye tårer, angst og uro er mange av mitt ungdoms liv visket bort, men prøver å si at 30 det er ikke så eldgammelt - og at jeg har mange år igjen til å våge og leve, ta igjen de glemte årene med angst og uro. Det er jo aldri forsent.

Takk igjen. For at du klikket deg inn hit å brukte litt av din dyrebare tid til og lese. Bloook er forresten en fersk og ny blogg plattform som også er for alle , det beste er at alt vil være gratis og gjøres ingen forskjell på folk! Jeg håper du virkelig vil forsette å følge meg videre selv hvor mange bloggere og hvor stort kaos jeg har laget <3 

Gi meg beskjed om du har noe du lurer på :) jeg svarer som regel innen 24 timer!

0

EmilieVik